fredag 15. juli 2016

SKÅRUNGER PÅ VINTERSEILAS, MOLDE-HARSTAD VINTEREN 2016

Forord:
En vinterseilas med en Bavaria 34-AC seilbåt av to skårunger i månedsskifte i jan/feb i 2016, lavtrykkene stod i kø på vestkysten og oppover Norskekysten. Uvær var en del av seilasen oppover fra Molde til Harstad.


Molde havn og Bavaria 34-AC.

Plutselig får jeg en telefon av en gammel paragliderkollega om jeg vil være med å seile en 34-fots seilbåt fra Molde til Harstad. Det er slutten av januar og jeg er langt fra seilklar, sliter med kroppen som er begynt å bli meget «skrall», nakke og skuldreslitasje tærer på og hodepine er en stor del av hverdagen. (diagnose-fibromyalgi)

Det var et svakt nei fra meg til min gode venn Daniel som jeg hadde i andre enden av telefonen, og ikke minst, han hadde kjøpt seg ei steike flott seilskutskute. Hiv dæ med sa Daniel en gang til, da kom et svakt ja etter jeg hadde tenkt meg om et tiendels sekund til. La på røret og tenkte meg om hva det var jeg hadde sagt ja til på en stormfull vinter, mørkt og svart i tillegg. Fortalte det til min samboer Tove, ho sa ingen ting, så bare tankefull på meg og tror ikke ho ville jeg skulle dra avgårde sånn som helsa var nå for tiden.

Ja ble litt paff og selv siden jeg sa ja, syken er også dårligere når kroppen ikke fungerer som normalt. Men sakte men sikkert begynte jeg og klunke på mitt Navionics-sjøkart som jeg har på nettbrettet. Titta på den leie som hurtigruta går, samtidig som jeg tenker på de gangene jeg har gått kysten opp og ned med fiskebåt gjennom flere år, selv om det er lenge siden. Har jo drømt om å seile Norskekysten med vår lille 28-fots seilbåt sammen med min samboer. Den har jeg bare seilt på Mjøsa før, men det med Norskekysten jeg drømmer om med seilbåt. Utallige ganger gjennom jobb på fiskebåter har vi gått forbi nydelige plasser langs kysten. Det er det som jeg drømmer om, og ankre opp i å titte meg rundt på den flotte Norskekysten som er usedvanlig vakker.

Men nok om å drømme nå, seil-nerven kom etter tre-fire timer og heiv meg til og studere kart og vær nå. Lastet ned kystvær-app og Redningsskøyta sin app og begynte å fantasere om seiling i vinterlandskap. Iveren stiger noe voldsomt i kroppen min, kjente det dirra og plinga Daniel for og fortelle att jeg var 110 % klar, yeeeeah, han var like ivrig som meg. Det er onsdag og planlegging av seil-rute foregår fullt, både godværsrute og stormrute. Ser på langtidsvarselet att det er sterke lavtrykk på gang som vil gi god bør, fredagen lander jeg i Molde for og mønstre som matros. 

Gardemoen-Molde:

Flyet gikk fredags ettermiddag midt i uværet «Tor», angra siste de 15 minuttene før landing i Molde da det var ekstremt turbulens. Trodde flyet skulle havarere, var nokså bleik om nebbet. Men det var så stille i flyet de siste 15 minutter i turbulensen, tror nok det var flere som ble bleik om nebbet, men vi landet trygt på Molde lufthavn.

Daniel gliste og ønsket meg velkommen om bord, «skor» dæ fast sa han, det er meldt orkan og vi må fortøye litt ekstra. Ikke lenge etter jeg var om bord kom han med meldinga, steiki korr det jamra rundt øran og jaggu stemte værmeldinga som sa Tor kom til å bli kraftig, ja det var helt ekstremt. Skuta lå «skinnflat» inne i havna selv om vi låg helt inn til moloen på le-sida og ingenting «sto han av» på bordet, og det var bare å holde på anker-øllen. Vi ble slengt som ei lita fille selv om vi lå godt i le og hadde fortøyd godt, dette var ekstremt i ordets rette forstand.

Daniel i montering av splitter ny plotter og elektronisk radar.

Jon-Magnus (en paragliderkollega) var om bord, han bor i Molde og hadde aldri sett et sånt vær. Vinden roet seg litt natt til lørdag og spaknet helt utpå dagen. Da heiv vi oss til og monterte radar og vind-generator, samt en tur innom luksus-verkstedet (Brunvold) til Jon-Magnus for og få fikset litt på det ene feste til vind-generatoren. Etter endt jobb ble vi invitert på biff-aften hos Jon-Magnus og jeg må vel kalle han ekstrem-kokk, den biffen smakte utrolig godt.

Molde-Bud:

Søndagen var vi klar og putra oss ut fra havna i Molde i helt vindstille, men endelig fikk noe bygevind og kose oss med. Fulle seil og ca. 7 knop bar det avgårde den første stunda, helt herlig. Plutselig ble det stille og vi fyrte i gang motoren, en volvo penta 2002som fikk dure avgårde en times tid, den funket utmerket. Nærmet oss Bud og det kom mere god vind, heiset ca. 50 % revet hoved-seil og ca. 70 % ute av fokka. Her gikk det unna, i jevnt i 8 knop før vi dro inn til havnen på Bud og vente av været. Skuta virker begynnerstiv og det liker jeg, ho glei veldig flott i sjøen, trivdes godt nå. Men med sterk kuling og liten storm, i tillegg 13-14 meters bølgehøyde er ikke Hustadvika noen plass for to skårunger i en 34-fots seilbåt, ihvertfall ikke til å begynne med på seilasen.

Men Bud(tettsted) har mye å by på, vi gikk på en restaurant som lå ved moloen. Her var det en trivelig atmosfære, vi kjøpte oss buffet og spiste gode mat-porsoner med litt av vert, øllen smakte meget fortreffelig. Etter endt middag ble det en liten cowboystrekk på hver vår benk i salongen. Etter ei stund ble Daniel utålmodig og begynt med å flytte gyroen, strekke kabel, og det er en kunst i en båt hvor det må det demonteres litt her og der, men han får det til. Autopiloten går ikke som vi vil ha den, Daniel har restartet og stilt inn alt på nytt med fabrikk-innstillinger, men den styrte veldig mye i begge retninger og greide ikke å holde kursen uansett med den. Så da krysser vi fingrene for att den funker når vi får bedre vær og komme oss videre, her blir vi sikkert et par, tre dager til det spakner.

Min onkel Ernst fra hjembygda i Nord-Lenangen har fått vite av min far at jeg skal på vinterseilas, han plinget meg da vi lå i Bud. Han er skeptisk til seilbåt og dårlig vær selv om han ikke har kjennskap til seilbåt, men han har egen båt og vært fisker hele livet. Han fortalte flere historier fra Hustadvika om båtforlis og om båtforlis på Folda, jeg tror nok personlig han var litt små-redd for oss. Jeg satte egentlig pris på att onkel Ernst kanskje var litt redd for oss, vi hadde nok for liten båt i hans øyne på Norskekysten midt på vinteren.. Men siden jeg har seilt i to sesonger vet jeg at seilbåt er noe av det tryggeste du kan være ute med i dårlig vær på sjøen av mindre fartøy. Men jeg tenkte en del på Hustadvika da jeg så utover havet fra Bud, det rauk fra havet der ute og sjøen var i opprør, var nok best og vente til det løyet litt.

Forlis vet jeg en del om, jeg har vært med på hele to forlis. Ett utenfor Forlandet på Svalbard med reketråleren Stålodd, vi eksploderte i en sterk og enorm brann og måtte hoppe i en redningsflåte i bare underklær, heldigvis skjedde dette i vaktskifte, ellers kunne det godt verre da brannen eksponerte seg veldig fort. Vi ble berget opp av en skjellskraper som plukket oss opp og drev med slukningsarbeid utover dagen på Stålodd. Båten ble helt overtent og selve styrhuset som var av aluminium begynte å smelte sammen, det var en alvorlig varmeutvikling. Jeg er glad for att det gikk så godt med oss alle sammen.

Mitt andre forlis gikk det ikke så godt med alle, det var utenfor Berlevåg på høsten 1992 der vi gikk rundt med en 60-fots fiskefartøy som bar navnet Skrolsvik, to mann omkom i dette forliset. Her nådde vi ikke heller å få på oss noe redningsutstyr, jeg husker jeg svømte som sistemann ut fra styrhuset på båten. Skrolsvik trillet rundt med rekordfart, det gikk ca. 20 sek fra vi følte oss utrygge til forliset var et faktum. Jeg fikk tak i en rems med kuler som var surret sammen og la bak ryggen min og under armhulene. Fy fan dette ble kaldt etter hvert, husker jeg lå der og fløt og tenkte att jeg ikke kunne dø når jeg var så nært kysten. Heldigvis var det kompisbåter som var på pletten ganske fort og plukket oss opp en etter en. Men jeg lå 20 minutter i iskald sjø uten noe redningsdrakt og ga nesten opp, husker jeg ble ganske likegyldig for dem kasta en redningsbøye over meg og heiste meg om bord, nok om det.

Fortsettelse av seilturen:

Mandag 1-feb er vi fortsatt i Bud, været er roet seg litt til sør-øst bris, men bølgehøyda er fortsatt på 10-12 meter, vi av-venter. Formiddagen gikk til litt mekking på oppstramming av undervant og overvant, samt siste justering på autopilot. Deretter gikk vi opp til tysker-stillingen som var fra krigens dager, kanoner og bunkerser.  Vi tok også en hel runde på kyststien som gikk gjennom Bud, her var det flott, rent og pent, og labbet inn på den lokale cafe,en for og få oss en kopp kaffe med is. Vi spurte om uværet Tor hadde vært like sterk  her som han var i Molde på natt til lørdag, her ute i havgapet er dem vant til en del vind. Svaret vi fikk var at dem har nå kjent han sterkere, dem var i det hele tatt ikke noe preget av uværet og det sier bare litt om folkeslaget som bor langs Norges kyst.

Bud Havn.

Jeg som bor i Brumunddal synes jo det ikke er noe vind av betraktning selv om lokalbefolkningen sier det blåser hardt her nede på Østlandet. Videre sier dem at det kan være store bølger på Mjøsa, noe som jeg ikke vet helt om jeg er enig med dem om. Men det kan være litt vindbåra innimellom, det kan jeg være enig med dem. Men det er gjerne heller ikke alt for mye havgående fartøy på Mjøsa, i mindre båter vil det føles ut som det kanskje er styggere vær enn det egentlig er. Kuling hender det en sjelden gang att det er, og det er ikke noe uvær i mine øyne. Men jeg har vært oppi sterk kuling med min egen seilbåt.

Fortsettelse av seilturen:

Stein-Are på en luftvern-kanon i Bud.

Videre i kveld her på gjestehavna på Bud har vi lagt inn stolpe-leia opp til Kristiansund på ny-plotteren, der var det mange grunner og smalt enkelte plasser som vi må passe oss for. Planlagt avgang i morra er rundt 08.00, men nå (kl.23.00) er det en kortvarig sterk kuling fra sør, sør-vest som jamrer seg i masta. Avgang fra Bud gikk kl. 09.00 tirsdag, rolige vindforhold, men en del tunghalla(svell) fra sør-vest, pluss nord-øst vind som gikk rett på svellet. 

Bud-Kristiansund:

Vi putra et like stykke ned av moloen og gikk rundt i ring for å kalibrere autopiloten, men vi fikk den ikke kalibrert. Men vi ville forbi Hustadvika mens sjøen var rolig og vinden ikke var mer enn liten kuling i kastene, innerleia/stolpeleia hadde vi plottet inn på ny Raymarine C-97 som gjorde det nesten helt automatisk. Vi tastet inn fra Bud til Kristiansund med et par, tre punkter som vi ville ha med på ruta, og vips der regnet den ut selv stolpeleia. Så gikk vi gjennom ruta på plotteren og så det grunneste var 5 meter og att ikke track-loggen gikk over tørt land.  Hendelen ble satt på 80 % framdrift, Volvo-en ulte pent til oss mens vi passerte Oddan på babord side gjennom Storsundet, og nå var vi begge skårungene spent og gå innerleia for første gang.

Ferden gikk flott, smult foreløpig, men vi så det braut godt foran oss, sjøen gikk opp i ca. fire til fem meters bølgehøyde rett ved der kor vi kom til og passere. Woooahhho det så fryktinngytende spennende ut, men med masse erfaringer fra fiskebåt tidligere visste jeg att vi måtte ha motorkraft og styrefart. Onkel Ernst ringte og spurte hvordan det gikk, han ble glad da han hørte vi hadde passert Hustadvika og gikk innerleia.

Nytt dieselfilter ble satt på i Molde mens Daniel «pusket» noen dager alene for jeg mønstret om bord. Steiki…no kom vi frem til det smaleste i le av Senholmen og Sørstolpen, godt med svell og brått-sjøer ikke så langt fra selve skuta, nå var vi både ivrig å små-spent, mulig adrealin. Vi så bunnen i le av Sørstolpen, noe svarte steiner og noe sandbunn, så jeg gikk frem på baugen og holdt utkikk mens Daniel styrte etter tegn. Vi kom oss fint gjennom det grunneste og pustet litt ut, bredere farvann og vi vurderte seil ei lita stund til vi så neste smale passasje med nye brått-sjøer på ca. fire-fem meters bølgehøyde.

Vi vurderte å putre avgårde litt lengre frem med motor til vi kom til mere åpen sjø, i tillegg lå vinden hele tiden rett i baugen. Da har vi måtte kryss på vinden, noe vi ikke kunne på det smaleste. Men etter hvert kom vi forbi Kvitholmen nedenfor Averøya, god plass her, seilene skulle opp. Det var herlig å få ut begge «lakenene» og nå bar det avgårde i syv knop pluss, 1,5 til 2 knopp mere enn motor. Det kom en del bygevind etter hvert og vi lå godt nedi med rekkverket under vann, det viste seg og bremse skuta, og vi er fortsatt skårunger. Vi revet litt på hoved-seil og på genua, farten ble fortsatt holdt i ca. syv til åtte knop samtidig så vi fikk en behageligere tur videre inn til Kristiansund. 

Rullebom i masta viste seg og være fint når vi skulle reve hovedseilet, det var bare og slakke litt på bom-nedhalet og da sveiva vi så fint inn hovedseilet til vi mente vi hadde passelig med kvadrat ute.
Litt før kl. 16 ankom vi Kristiansund og vi bakket opp og tok ned seil, det var så herlig med både rulle på forseil og rulle i mast. Men vi var ikke ferdig med den «fordømte» autopiloten som alltid tok egne kurser, den var ikke til å stole på. Vi ville kalibrere den en gang til og tok ca. 10-12 runder i ring før vi ikke giddet mere og kurset mot havna, «kul på havet mannskiten» ble vi enige om. Vår første bru-passering kom når vi skulle inn til sentrum, den var 24 meter høg og vi stikker 14,5 meter totalt fra vannlinja og opp. 

Men uansett måtte vi titte opp på brua når vi passerte under den, jeg har funnet ut att det er psykologisk. Vi var heldig og fant plass rett i sentrum med flyte-kai og landstrøm, fortøyning og cockpit-kalesje kom opp i en faderlig fart, livet er herlig og vi er superfornøyd så langt. Småsultne og litt sliten disket Daniel opp med ekte Fjordland, «så godt, så enkelt», og det smakte faktisk fortryllende, sku tro man var på Indisk restaurant.

På tur inn til Kristiansund.

Onsdag våkner vi tidlig og flere ting må ordnes, Daniel går i gang med og få tak i ny autopilot mens jeg strammer litt på overvatnene og strammer opp rekkverket på skuta. Dem hadde ikke riktig autopilot i Kristiansund, så vi får postpakke over natta fra Bergen med nytt utstyr. Vi kjeda oss litt når vi var ferdig med det mest nødvendige i dag og trasket bortover til AG Maritime Senter for å titte på dagens Helly Hansen salg av klær og redningsutstyr. Her fant vi litt av hvert, Daniel og meg investerte i fullt utstyr med seilklær og redningsvest med heli-krok på. Innehaveren var imponert att vi seilte vinterstid fra Molde til Harstad og vi fikk litt ekstra rabatt på salget i tillegg, da ble vi som kunder også fornøyd. En liten pils ble det også tid til mens vi ventet på pakke.

Postpakken kom som avtalt med Seatronic og posten, artig att det fungerer når man får en beskjed om sånt, det er ikke alltid en selvfølge. Vi brukte dagen til og montere den nye autopiloten, men vi byttet ikke styreenheten. Litt middag på kvelden mekket vi i byssa om bord i skuta som forresten skal hete «Team-Bjørkås», vi tok oss også et par monteringspils-pils og planla dagens seilas i morgen. Vi avtalte å hive løs tidlig, var litt vær utenfor men ikke verre att vi som skårunger kunne seile på et nivå som passet oss. 

Kristiansund-Børøysund:

Kl. 09.00 heiv vi løst fra Kristiansund sentrum og satte kursen mot Trondheimsleia.  Vi hadde fått tlf-melding fra en annen seilkollega (Stig Kampesveen) som skulle til Børøysund på nord-øst spissen av Hitra idag, så vi bestemte oss for og joine han og høre litt om vær og vind i området. Han har seilt en del rundt omkring i dette farvannet, og hadde sikkert noen snippetriks håpet vi på. 

Etter avgang fra Kristiansund fikk vi fin slørvind å seile på, vi gikk for fullt hovedseil og hele 150 % genua ute. Steiki nå gikk skuta godt og vi fikk 9 knop flere ganger, men vi glei jevnt avgårde med rundt 8+ i hastighet over bunnen. Etter hvert ble vinden foran på tvers langs Trondheimsleia oppover, vi seilte for babord halser.  Men på det trangeste i leie fikk vi ren motvind og vår første kryssing begynte, det funket godt syntes vi. Etter flere kryssinger på vinden synes vi klokka begynte og gå fort, et lite stykke sør for Terningen-fyr tok vi ned seilene og heiv i gang volvoen og putret for motor videre. 

Leia dreide litt etter vi passerte Terningen fyr, samt att noe fjordvind falt ut mot oss på styrbord side. Da heiv oss til og rulla ut begge seil i full fart, båtfarten kom opp i 8 knop som var litt mere enn motor-slarkingen. Men gleden ble dessverre kortvarig og når fjorden var passert ble det blanke stilla, vi så det tidlig men håpet vinden skulle vare helt til Børøysund. Men akk kjære skårunger ropte han der oppe i himmelen til oss, få ned seilene og start opp motoren om dere vil frem i dag før midnatt.

Det var nå begynt å bli mørkt mens vi putret mot avtalt havn med vår seilkollega Stig Kampesveen, vi hadde kontakt med han på radio og telefon. Svartkopp klar når dere kommer frem sa Stig, hææææææææ sa Daniel og lurte fælt på ka svartkopp var for noe. Da måtte jeg fortelle att jeg hadde truffet Stig noen år før på et paraglidertreff og da lærte jeg hva svartkopp var for noe. I Nord-Norge kaller vi det for «kaffe-doktor», noen sier «kaffekark» eller kaffe med blank fløte, ja nok om det. Vi kom inn i havna og Stig tok imot tampene våre, vi surra skuta til kai og gikk ned til han og tittet på hans Albin 26-fots seilbåt. Jeg visste han hadde montert en pottebrenner midt i skuta og det måtte jo han vite åssen han hadde fått det til. Pipa hvor røyken gikk opp hadde han tatt rett opp gjennom en ventil midt på fordekket, jeg personlig synes dette så ganske bra ut. Men jeg spurte hvor bordet var, det hadde han revet ut i fordel for varme i skuta sa han, han skulle snekre sammen et mindre sa han.

Seilbåten Gausdal til Stig Kampesveen i Børøysund.

Stig ble med om bord til vår skute, han var spent hva Daniel hadde fått for pengene. Men nå spurte Stig etter kaffen og det ble svartkopp etter hvert. Værmeldingen sa kortvarig full storm over Frohavet og Folda neste dag, så det blei en ekstra svartkopp og planlegging av tur over Atlanterhavet sommeren/høsten 2016 og leia videre oppover langs Norskekysten. Natta kom og det jamret seg i masta av skikkelig mye vind, samme vind på morgen etter da vi hadde satt avgang og utsatte avgangen til kl. 15.00 på ettermiddagen. 

Børøysund-Rørvik:

Ettermiddagen kom og vi heiv løs som planlagt, sa på gjensyn til Stig og vi seig sakte ut av havna. Det var fortsatt vestlig kuling, men siden stormen var kortvarig fra vest og det hadde vært s-ø dagen før visste vi att det ikke var bygget seg opp så mye sjø.
Men de polare lavtrykkene er hissige i blant, kan komme meget fort og forsvinne fort, det visste jeg i min årelange karriere som fisker fra Nord-Norge på Finnmarkskysten vinterstid. 

Vi heiste begge seil med rev i og prøvde oss frem, ren slør fra babord side fikk vi oppover Frohavet, det ville gi god bør tenkte jeg. Autopiloten fungerte meget bedre enn den gamle, men var ikke helt hundreprosent, den slurte litt på selve styreenheten. Lange store bølger, tipper 4-5 meter gjorde att vi skjøt fart innimellom og skuta vrei litt på seg, men det rusla pent avgårde. Vi blei sånn passe tilfreds med autopiloten men angret att vi ikke hadde byttet styreenheten også. 

Plutselig kom en stor brottsjø på skrå av babord side, skuta vridde skikkelig på seg og pang der gikk vi rundt i tull, bommen fauk over på en ufrivillig jibb og vi reagerte kanskje litt sent. Dette er oss skårunger tenkte jeg for meg selv, vinden ulte om ørene etter skuta hadde rettet seg opp og lagt seg på vinden. Vi trodde først det var en kastevind som hadde forårsaket dette, men vinden hadde vært stabil hele tia, så det var bare den svære brottsjøen autopiloten ikke taklet. Vi fikk skuta på rett kurs igjen og plagdes litt med autopiloten, småforbannet ble vi siden ikke den nye autopiloten fungerte. 

Men etterhvert forstod vi att det var styreenheten som slurte og hadde spilt oss et puss, den greide rett og slett ikke å gi nok mot-ror for og holde kursen av og til når det vrei som mest på seg. Videre seilte vi oppover Frohavet og mot Folda, her har vi hørt mange uværshistorier både fra fiskere og folk fra kysten, så vi passet godt på når de større sjøene smalt inn på skrå bakfra på oss. Timene gikk og båten oppførte seg flott fint videre oppover Frohavet. Vinden varte i mange timer fra vest til sør-vestlig retning, vi hadde fortsatt god bør. 

Men meg og Daniel er nokså oppdatert på været hele tiden, det har vi lært oss gjennom mange år som distansepiloter i paragliding. For når du flyr lange distanser med paraglider gjelder det og ikke fly inn i en storm, eller noe sterkt uvær, det kan medføre til livsfarlig ferd med paraglider. Nå på denne seilturen fikk vi bruk for våre gode meteorologi-kunnskaper, det skulle vise seg ved flere anledninger på turen.

Vi visste også att vi var midt i øyet på det polare lavtrykket og kunne følge det helt opp til Rørvik hvor vi kom innaskjærs igjen. Og være midt i et lavtrykk har jeg opplevd ved flere anledninger på jobb i fiskebåt, det er et spesielt syn og merkelig vil jeg si. Som regel er det dårlig vær rundt oss hele tiden mens det er lunt og godt midt i kjerna på lavtrykket, det hadde vi nå. Det lakket og lo, timene gikk og mørket falt på sakte men sikkert, overfarten til Folda og helt åpent farvann kom sigende fort nå. Men vi visste også etter dette kortvarige uværet skulle gi sør-østlige vind etterhvert, og det skulle vise seg og stemme på en prikk med de værprognoser og observasjoner som vi hadde fått med oss. 

Vi begynte også å bli sliten og småtrøtt, mørket var også kommet, jeg sa til Daniel han kunne legge seg på benken nede i messa å kvile mens jeg tok første vakt alene. På dekk brukte vi alltid redningsvest og sikkerhetsline fast i dekket på cockpit, både om vi var to stykker oppe eller alene på vakt. Jeg satt bak og fulgte med plotter og radar, det var stjerneklart midt i øyet på det polare lavtrykket som vi fulgte nordover langs hovedleia mot Rørvik. 

Rart for noen tanker man får da man sitter helt mutters alene i mørket og styrer, man ser ikke all verden men ørene sanser bedre synes jeg. Plutselig mens man sitter i helt andre tanker kommer en sjø brytende opp på sia av skuta, da kvekker man til med hjerte i halsen av og til og kjenner att man lever. I tillegg går jo leia mellom holmer og skjær, man ser dem ikke med det blotte øye men hører dem godt i mørket når bølgene bryter på dem, og man ser dem på radaren, samt plotteren. Det hender også att tankene om forskjellig «udyr» som fins ned i dypet av havet kan komme opp av og sluke deg, ihvertfall kommer det frem i hodet mitt. 

Men stålsetter meg og titter på radaren for og bekrefte att jeg bare har litt «tulletanker» i hodet. Etter 4 timer alene på vakt vekker jeg Daniel og hører om han er klar for resten av ferden til Rørvik alene på vakt, han spretter opp og kommer seg i cockpit og overtar, kl. er 03 på natta. Jeg sier fra att jeg har hatt fin vind og brukbar stabil sjø på vakta mi, ikke noen overraskelser utenom litt mere rev i hovedseilet. Den sørøstlige vinden kom som planlagt, ren sidevind fra land nå.  Skuta glir flott avgårde mens vi koser oss på sånt føre, og jeg kryper ned på benken i messa og slumrer godt inn. Daniel får en fin ferd frem til Rørvik, men plutselig bråvåkner jeg att vi krenger en del og hører det uler i masta. Det ble litt trakteffekt på vinden i sundet før vi kommer inn til Rørvik, jeg spretter opp og ut på dekk for å hjelpe til og rulle inn begge seil før vi er i havn.

Bunkring i Rørvik.

Vi legger oss til kai kl. 07.00 på morran og stuper til køys godslitne begge to etter det første lange strekket vi hadde, ca. 93 nautiske mil på 15 timer. Vi var var to stolte skårunger og synes vi hadde gjort en god bragd fra Børøysund til Rørvik. 

Vi våknet tidlig begge to nå og kl. 12.00 på dagen, vi fikk ikke sove mere og tørner til. Det kommer en kar som lå der med en sjark og prater med oss, dem hadde seilet over Frohavet og Folda med sin 28-fots krysser-sjark i stormen som var. Dem lå noen timer foran oss og hadde fått stormen ute mens dem passerte over Folda. Dem kunne fortelle om alarmer som gikk i hele tiden titt og ofte på denne uværs-overfarten, enormt med juling hadde dem også fått. Sjarken hadde blitt slengt i alle retninger i stormen, så dem hadde vært meget sliten da dem ankom Rørvik ca. 15 timer før oss. Vi skjønte nå att vi ventet til riktig tidspunkt før vi tok løst fra Børøysund, vi ble stolte av avgjørelsen vår.
Vi avtalte sånn halvvegs å gå oppover til Brønnøysund og møtes der, dem satte kursen nordover leia mens jeg og Daniel måtte bunkre diesel og vann først, diesel fant vi men ikke vann. 

Rørvik-Brønnøysund:

Vi fant ut att det holdt opp til Brønnøysund og putret ut av havna med Hurtigruta et hakk bak oss. Nå er det blanke stilla på havet, vi siger oss et lite stykke ut av havna før vi hører et brøl bak oss. Det er Hurtigruten «Finnmarken» som gir tegn på att dem var hakk i hæl og skulle forbi, jeg hadde sett dem ei stund og vinket til dem som et tegn på att vi så dem samtidig som jeg viket enda noen grader til. 

Hurtigruten Finnmarken.

Det stod noen turister og vinket til oss, jeg vinket jo høflig tilbake. Nå kom virkelig den vakre Norskekysten på sitt beste vinterstid, blanke stilla med et par minusgrader og sol, utrolig skjærgård vi har.  Vi gikk fortsatt for motor, en svak vind-krusning kom og vi ante att det skulle bli seiling etterhvert. Onkel Ernst ringte igjen og hørte hvordan det gikk med oss oppover langs kysten, han ble glad da vi hadde kommet oss trygt gjennom Folda, det skjønte jeg på han da vi hadde snakket ferdig på telefon. Det var artig att flere i hjembygda mi fulgte med på ferden, blogget også litt på turen så de som visste om turen fulgte nok med.

Vi kom oss gjennom det trange Holmsundet og fjorden åpnet seg. Nå hadde vi fått god slørvind fra sør-øst og seilene kom opp i ei steikanes fart, heeeeeeerlig ganger to igjen. Det er så digg bare å gli avgårde lydløst og høre på vindsuset, naturkreftene er et herlig element. Vi bare glei og glei, flott vind et godt stykke på veien til Brønnøysund og autopiloten tullet fortsatt litt med oss. Men så datt han i daustilla, ja helt havblikk og sol, seilene rullet vi inn og startet opp den grønne hesten (motoren) vår. Det var fortsatt helt stilla utpå ettermiddagen og sola begynte og gå ned i vest, jeg må bare få si att Helgelandskysten er en av Norges vakreste perler på vår langstrakte kyst. Når jeg en gang kommer meg på kysten med egen seilbåt skal jeg bruke litt tid på sommeren og krysse frem og tilbake på Helgelandskysten.

Men det var noe som surret i bakhodet på meg og Daniel, vi visste nemlig att nord-østlige vinder skulle prege resten av vår ferd opp til Harstad. Nord-Øst på tur nordover er den dårligste vinden du kan få med seilbåt om du bare skal en transportetappe så raskt som man kan. Vi ankom Brønnøysund for motor ca. 21.30 på kvelden, sjarkepeisan hadde ventet på oss som avtalt. Vi fikk lagt til kai og fendret og fikk skuta godt fast i gjestebrygga. 

Kalesje ble montert ganske raskt siden vi skulle skifte styreenheten på rattet i morgen, vi ville ikke ha flere overraskelser med att roret ikke lystret sånn som vi ville det skulle gjøre. Sjarkepeisan hadde ankommet ei god stund før oss og sa vi måtte skynde oss siden vi hadde avtalt og gå ut å spise biff med dem, det er søndag og det stengte kl. 23.00. Kalesjen var helt ferdig montert og i-land gåer-klærne kom på oss i ei faderlig fart.  Apostlenes hester ble brukt som framkomstmiddel opp til Milano og fikk bestilt vær sin pepperbiff med god drikke til. Skal si det smakte himmelsk da meg og Daniel hadde levd på Fjordland hele turen til nå på turen fra Kristiansund.

Nå fikk vi høre om turen sjarkepeisan hadde hatt over Folda i stormen som var, var jaggu glad jeg var om bord i seilbåten til Daniel. Den gode biffen Jon-Magnus hadde servert oss i Molde før vi begynte på turen hadde vi heller ikke glemt, den sitter godt i minnet enda. Etter biffen var fortært og alt var stengt fikk vi lyst på litt mere å hive i hodet, men alt var dessverre stengt. Men sjarkepeisan hadde ei halv ei på lur, det samme hadde vi og litt pils i tillegg. Da endte vi opp i seilbåten til oss og det var litt av noen røverhistorier dem kunne fortelle de sjarkepeisan, de var begge fiskere av yrke så det sto ikke på gode fortellinger.

Sjarkepeisan ved kai i Brønnøysund.

Det var heller ikke småtteri hvor mye juling dem hadde fått over Folda, vi spurte hvorfor dem ikke hadde ventet av på Nord-Hitra før dem gikk over Frohavet og Folda. Vi fikk til svar att det var nå bare meldt kortvarig full storm, så da trudde dem ikke det skulle bli så galt, disse gutta var nok noen ekte sjøulker tenkte jeg med meg selv. Men med litt tankegang i mitt hode, full storm, åpent hav og et 28-fots egg på sjøen måtte dem jo gå litt «bananas». 

Sjarken til gutta var prikk lik et egg og ute på Folda vil jeg tippe på att sjarken oppførte seg som et egg. Folda er et av mange beryktede havstrekker langs Norskekysten, det går utallige historier fra dette havstrekket i dårlig vær. Etter hvert gikk vi tom for god drikke og sjarkepeisan gikk over til sitt, jeg og Daniel krøp i hver vår køye og var klar for og skifte styreenheten dagen etterpå.

Kl 08.00 tørnet vi til, kokte kaffe og begynte med demontering av den utslitte styreenheten som stod på rattet. Vi trengte noen styrebolter og en boremaskin, det hadde vi ikke, men den lokale verktøysjappa på Amfi midt i sentrum av Brønnøysund hadde bolter, boremaskin fikk vi låne av butikken samtidig var dem var imponert over seilasen vår. Sjarkepeisan forlot Brønnøysund havn på formiddagen og vi måtte montere oss ferdig med alt før vi kunne gå videre.
Kl. 12.00 var vi ferdige og ryddet i sammen, leverte boremaskinen og gikk for å fylle vanntanken ved bunkringsanlegget. 

Brønnøysund-Sandnessjøen:

Fiks ferdig la vi på tur opp til Sandnessjøen, det som var dumt var att vinden var meldt midt i mot. Men etter ei lita stund fikk vi vind litt foran på tvers fra babord side, seilene kom opp og vi «jomet» avgårde glade og fornøyd. Brått blei det slutt på vind fra siden, den dreide til så midt i baugen som det går an, vi giddet ikke krysse på vinden i leia så den grønne hesten fikk jobbe litt igjen. Vinden spaknet faktisk helt, sol og klar himmel og det var herlig og gå videre nordover. Smale sund, med og motstrøm og medstrøms ettersom floa og falla går sin vante gang. 

Det blir godt mørkt før vi ankommer Sandnessjøen, en god del vind hadde kommet rett imot, vinden økte når vi kom til sundet før Sandnessjøen hadde vinden økt til liten kuling rett i baugen. Det ble straumskavler og klapsing i skuta nå, farta var ikke å skryte av og seilbåter er jo ikke lagd for og gå rett på vinden heller. Vi ankom veldig sent gjestebrygga i Sandnessjøen og ble møtt av en hyggelig kar på flytebrygga som var fisker. Han hadde nøkkel til klubbhuset, der fikk vi vasket noen klær og tatt oss en velfortjent dusj, det var service må jeg si. Vi takket for det og bydde han på et glass vin, men vi fikk til svar han hadde «supa» nok i sitt liv og jobbet nå for frelsesarmeen på fritiden, men det står det full respekt til fra meg og Daniel.

Brønnøysund-Bodø:

På morran kom vi oss avgårde ca. kl. 08.00, da var klesvasken tørket oppe på klubbhuset, og ruta til Bodø lagt inn på plotter. Ut gjennom trange sund som traktet nordøsten rett i baugen igjen, grrrrr, vi hadde sjekket værmeldingen og fant ut att det ikke var håp for seiling om vi ikke ville krysse. Vi prøvde å regne på det og fant ut att med vår seil-erfaring kom det til og gå nesten tre ganger så lang til opp til Bodø, og da ville det bli natt-morran og det orket vi ikke. Dette kom til å bli en ren motor-tur nonstop opp til Bodø.

Men det ble etter hvert smult og fint, vinden spaknet så turen ble faktisk veldig bra. Mange timer gikk, det «lakka og lei» og vi fikk pratet en masse tull og så på vår vakre kyst-natur. Siden jeg og Daniel har flydd mange distanseturer med paraglider opp gjennom årene ble vi sjelden fri for noe å snakke om, men det var også godt og bare la tankene flyte og ikke si så mye, kanskje «uhyret på havbunnen» skal skremme oss senere når mørket kommer. 

Mørket kom og vi nærmet oss Saltfjorden og det kjente vi faktisk godt på skuta for nordøsten hadde fått fart på seg. Vindbåra, klapsing og hopping ble det bare verre med når vi kom i åpent farvann. Da skulle vi få ca. 3 timer med hopping før vi ankom Bodø havn. Men vi var glad når vi bikka oss innfor moloen og rett opp i gjestehavna, sjarkepeisan hadde holdt av en plass før oss, dem var ca. tre timer foran oss. Vi gikk rett og bunkret fuel før vi la oss til over natta og vi hadde fått gave fra sjarkepeisan. 

Det lå en sekspack i sjarken som dem hadde kjøpt til oss, dem var selv tatt inn på hotell. Vi fortøyde etter endt bunkring og trippet bortover langs flytebrygga til sjarken og så etter gaven fra dem, jaggu der sto det en sekspack med tuborg øl og det smakte det godt etter en lang seilas for motor. Fikk forresten en melding på telefon fra bror min, han var i Bodø i anledning med et båtkjøp av typen cruisefartøy til en gammel fiskerkollega av meg fra min hjemplass. Han heita Tommy og hadde kjøpt seg en splitter ny charterbåt, en Targa 37 til litt over fem millioner, Tommy har også vært min skipper gjennom mange år på fiskeri. Vi har fisket hele nesten hele Troms og Finnmarkskysten i hvert fall i ti år i lag.

Et lite stykke etter Bodø.

Neste morgen så vi att det var meldt en og del vind fra ren nord og nord-øst, det er noe dritt inn Vestfjorden, rett i baugen igjen, huff og huff. Men skulle vi ligge og vente på bedre vær så da fikk vi jaggu ligge i Bodø, noe vi ikke aktet og gjøre siden vi var på ren transport-tur til Harstad. 

Bodø-Lødingen:

Vi heiv løs og gikk videre nordover, vi hadde sett på værmeldinga at det skulle være litt avtak med styrbord-landet opp gjennom Vestfjorden. Men den stolpeleia hadde vi aldri gått noen av oss, men vi kurset dit og jaggu var det flere sjarker som hadde samme tanke. Men vi måtte stampe rett på i et par, tre timer øst av Landego før vi kom i le av holmer og skjær. Plutselig får vi se noe kjent ved en sjark som kommer bak oss og når oss igjen, det er sjarkepeisan som skal til Svolvær, dem valgte samme leia og var kjent der. Nå ble det skikkelig digg, dem slakka opp når dem gikk litt forbi oss og vi var plutselig tre sjakrer og en seilbåt opp gjennom stolpeleia.

Vinden spaknet helt, uværet gikk på Lofotsida og de værprognosene vi brukte hadde trukket tilbake den nordøsten som vi trudde vi skulle få juling av. Nå var det bare digg å gå videre i vindstille, ekkoloddet viste ned i fire meter på det grunneste og tipper på det hadde en meters sikkerhetsmargin. Sola var oppe og vi var helt tett på holmer og skjær, sånn har jeg aldri opplevd kysten når jeg er på fiske. 
Nord-Norge er vakker vinterstid.

Dette var så flott, putre opp langs norskekysten helt opp i fjærsteinan, da er alle stygge vindbølger og bunn-uhyrer glemt når man får en sånn opplevelse. Sjarkepeisan takket for seg på radioen og stakk rett ut over Vestfjorden over til Svolvær mens vi tok kursen mot Lødingen. Min bror ringte og spurte hvor vi var, fortalte det og dem var bak oss. Men med en motorbåt som marsjer på over 30 knop var dem straks langt forbi oss, dem kurset også for Lødingen som neste havn. Vi ankom Lødingen havn sent, ca. kl. 24.00 på natta og vi fortøyde, tok hverandre i handa att ingen skader så langt. Vi delte ei flaske vin før la oss med avtale om og tørne ut kl. 08.00 neste morgen, nå var det bare sjarmøretappen igjen til Harstad, ca. 5 timers gange med motor.

Tommy på tur ut fra Lødingen med ny charterbåt.

Tidlig på morran hørte vi att det banka i skutsida, det var Tommy med nyskuta som hadde lagt til på siden og ville inspisere seilbåten. Vi tørnet til og ble bedt om bord til dem på fersk morrakaffe, det smakte godt. Tommy hadde med sin far og min bror som mannskap, dem var på tur til Tromsø og Nord-Lenangen etterpå. Dem hadde marsjert i ca. 30 knop i snitt fra Bodø til Lødingen, nybåten lå stabilt og flott i vannet sa dem. Tror dem var litt forspelt eller imponert att vi hadde tatt løst fra Molde til Harstad vinterstid med en seilbåt. Eller la meg si det sånn, jeg tror personlig dem synes den gikk for sakte for dem. Men med seilbåt er du ute etter å la naturkreftene jobbe for deg og utnytte dem så godt du kan, var visst kun hestekrefter det handlet for dem.

Inspisering av skuta i Lødingen, snø i lufta.

Etter kaffeslabberas om bord hos Tommy ville dem om bord i seilbåten til Daniel og se hva man fikk for penga, båten var jo pent behandlet selv om det var en 1999 mod. Tror dem ble litt forbauset over hva Daniel hadde fått for penga, selv om ikke farta over vannet stod til forventning av hestekrefter-gutta. Men Tommy er også en gammel paragliderkollega, så han vet litt om å utnytte naturkrefter i en vinge. Han skjønte fort termologien i seilene når vi pratet sammen, og tror nok han kanskje vil teste det en dag. Tommy og co. tok farvel med oss og vi forlot Lødingen havn omtrent samtidig.

Lødingen-Harstad:

Vi skulle som sagt bare opp til Harstad og begynte og gå for motor. Det kom nokka kolossalt med snøvær, ja det ble helt potte tett og vi så ingen verdens ting. Nå var jaggu ny-radaren god å ha, det er lenge sia jeg har hatt sånn tett snøkov. Men så har jeg bodd noen år nede i Brumunddal og det er ikke ofte det kommer med sånt vær der nede. 

Vi begynte og få skikkelige kraftige vindkuler i Tjeldsundet. Vinden kom fra vest over fjellene med storm i kastene, han ble helt mollsvart i flekkan på sjøen. Daniel spurte om vi skulle teste litt av forseilet, ja sa jeg og vi rullet ut en flik. Det tok steikanes godt i «fliken» vår og over 6 knop bare med litt forseil ute, spennende. 

Nytt snyvær på gang igjen med masse motvind i baugen etter hvert, motoren surret jevnt. Vi passerer under Tjeldsundbrua og været letner litt, deilig med god sikt igjen. Nå er det ikke så lenge til vi ankommer havna som Daniel har leid i Harstad til sommeren for han skal ut på nye eventyr. Vi ankommer på ettermiddagen og har brukt 11 dager på turen, flere erfaringer rikere for oss begge to. Litt oppsummering av turen ser vi att vi kunne nok seilt i dårligere vær enn vi gjorde, men vi bestemte oss nede i Molde at vi skulle ha en sikker seilas med vår erfaring.

Jeg lærte mye av turen og så på ting jeg vil ha en gang i fremtiden om det blir en ny seilbåt. Ratt er en ting jeg ikke vil ha om båten er under 36 fot, det stjeler alt for mye plass i cockpit og i tillegg mye senere reaksjon enn i forhold til rorkult. Rulleseil til hovedseil ble jeg heller ikke tilhenger av, men man vet aldri hva fremtiden bringer. Men en ting er sikkert at seilbåt på kysten blir det for meg og min samboer, antall fot har jeg ikke bestemt meg for ennå. Nå har vi solgt vår 28-fot,s Maxi vi hadde på Mjøsa og jeg er i ny jobb på fiskebåt i fra hjembygda mi i Lyngen. Seiling blir nok en del av noe jeg vil holde på med i fremtiden, det er stilt og fredelig, samt att man bruker naturkreftene rundt seg og er i dens element.

Stein-Are på rorvakt gjennom Tjeldsundet.

Takk for turen Daniel J God tur over Atlanteren, jeg takker for tillit og plass jeg har fått med videre hos Daniel. Men som fisker gjennom mange år har jeg seilt over flere havstrekninger og det frister ikke. Norskekysten er det som lokker mest her hos meg…

Seilerfaring før turen av skårungene:

Stein-Are; har seilt kun på Mjøsa, en halv sesong med en 19-fots Albin og en sesong med en 28-fots Maxi. Videre har jeg jobbet som fisker i ørten år og vært ute for litt av vært på havet.

Daniel; har seilt noen turer med en paragliderkollega, i tillegg er han født og oppvokst i Berlevåg og har hatt fritidsbåt siden han var en neve stor.

onsdag 18. mai 2016

SOLGT... Maxi 84 for salg...SOLGT...

Jeg og Tove selger vår seilbåt, Maxi,en er fra 1982. 28 fot, stiv og stødig og seile. Noe arbeid gjennstår, ring Stein-Are 96236432. Se nederst på siden, link til finn annonse...

 Helgøya

På Mjøsa

Link til finn annonse: Maxi 84 selges...

Om ikke linken fungerer er finn koden: 76052258

onsdag 2. mars 2016

Utbygginga av Brumunddal båthavn.

Jeg lurer egentlig hvor mange medlemmer i Brumunddal båtforening som vet hva konsekvensen av utbygging av Brumundal båthavn kan påføre til for båtfolket? Da tenker jeg på vinterlagring av båter, parkering for medlemmer, etc.


Har du som medlem tenkt over dette??? Isåfall hvis du ikke har det bør du sette deg inn i saken og båtforeningen burde komme med mere informasjon til sine medlemmer.

La oss si at du ikke får parkere mere nede i havneområdet og ikke vinterlagre din båt, da må det jo bli konsekvenser for noen medlemmer. Jeg personlig blir og prøve å selge seilbåten eller få meg en havn på kysten om det ikke blir lov og vinterlagre båter i havnen.
Isåfall vil dette være Norges første havn uten vinterlagring av båter, dette vil i så fall bli en sensasjon med negative ringvirkninger...

Hadde havnen vært dypere og med boblehavn kunne det vært en mulighet for og ligge i havna om vinteren med vann-gjennomstrømning kontinuerlig for og unngå is når det blir skikkelig kaldt. Om det er kontinuerlig vann-gjennomstrømning skal det mye til att det fryser.

Men om du som medlem av Brumunddal båtforening leser dette burde du engasjere deg mere, du har full rett til og ta kontakt med leder og styret av Brumunddal båtforening for og få vite hvordan dette ligger an.

Om du leser dette innlegget og ikke bryr deg, ja da har du vel ikke rett og klage når alt er utbygd. Tenk om du skal ut på flere dagers båt-tur og parkere ved en offentlig parkering rett ved E-6, når du kommer tilbake er bilen din ramponert og rundstjålet. Kanskje det er lurt at du som medlem er med å påvirker din mening i denne saken.

fredag 19. februar 2016

Brumunddal båthavna og hotell.

Litt gammelt nytt, men sånn kan det bli og se ut. Se neste artikkel under også.

Sånn kan det bli å se ut i strandsonen i Brumunddal.

Buchards hotellplaner satte fart på avløpet: RINGSAKER BLAD

Brumunddal skal få Innlandets fineste strand: RINGSAKER BLAD

Brumunddal får verdens høyeste trebygg: RINGSAKER BLAD


torsdag 18. februar 2016

Utbygging av Brumunddal båthavn.

Hva skjer med båtlagring i fremtiden, moloen og dybda i havna fremover i tid? Og hvordan blir dette planlagt? Er båtforeningen informert? Hvem er det som bestemmer og hvordan går kommunen frem med dette?

Ja det er mange ubesvarte spørsmål ang. utbygginga og det er godt i gang om man leter og snoker på Ringsaker sin hjemmeside. Det som er så rart att alle jeg kjenner og snakker med om dagen spør om akkurat det samme. Lite informasjon fra styret også, men de i styret som jeg har kontakt med vet heller ikke mere enn det vi finner på nettet.

Man begynner og spørre seg selv om alt foregår i stillhet, det er så rart at ikke styret vet noe om den aktuelle utbyggingen av havna. De som har motorbåter og seilbåter som er vinterlagret i havna pr. dags dato lurer jo fælt på opplagring i fremtiden. Og hvordan blir det for de som er faste brukere og medlemmer av båtforeningen videre fremover når utbyggingen er ferdig?

Man kan lure på om ikke det er kommet noen form for tegning over området, hva som forblir grøntområde og hvordan det blir med parkeringen til biler for medlemmer fremover?

Hva skjer med gjennomstrømning av vann i havna når utbyggingen er ferdig og hva skjer med dybden på bunnen? Blir det sånn att det gror igjen med skog på bunnen?

Hjemmesiden til Brumunddal båtforening er også i stampe, det kommer ikke noen informasjon gjennom den kanalen heller.

Ja her er det mange spørsmål og vi er mange som lurer på om det er noen som har litt mere informasjon til foreningens medlemmer?

Det nærmeste av informasjon jeg og mange andre medlemmer har vi funnet her, men det står ingenting om det vi lurer mest på: Ringsaker kommune - PLANINNSYN

onsdag 17. februar 2016

Ut å sjekke dybder og nye leier på Furnesfjorden.

Jeg har lurt på de plassene jeg har seilt inne på Furnesfjorden hvor dyp den egentlig er. Nysgjerrigheten tok overhånd og eg måtte ut med kartplotter og GPS. 

Mikko skulle få æren av og dra meg rundt på kickspark, det skulle vise seg og funke som snus. Lokalhøyda var 2.51 igår tirsdag når jeg var å sjekket, den ligger ofte på 5.20 pluss når vi seiler om sommeren.

Tok først runden bort til Båen ved Framnes bru, den var jaggu tørr og stor. Steinete også men ikke så store steiner.

Her er leie mellom Båen og brygga til Fjelking, den var jaggu tørr. Har seilt endel ganger gjennom her, jeg stikker 155 cm dypt. Nå har jeg fått tracklogg både på Navionics-kartet på nettbrettet og på GPS,en min. Jeg tok den dessiderte dypeste leia, den går en tanke nærmere brygga enn selve Båen.


Borte ved Nerliholmen har jeg alltid hatt lyst og seile gjennom sundet mellom holmen og fastlandet ved Nerlien gård. Nå har jeg gått seks ganger att og frem og lagd meg en leie gjennom med tracklog og funnet ut att det er dypere enn innenfor Båen ved Framnes bru. Leia for meg går omtrent midt mellom holmen og fastlandet, men på sørsiden av Nerliholmen må du holde de nærmere land.

Rundt omkring, især vestsiden og sørsiden av Nerliholmen er det veldig stort grunt-område. Her er det nokså store steiner i tillegg man kan treffe på om man er uheldig. Gikk til fots hele området og lagde meg en sikkerhetstrek på kartet og GPS,en rund hele området.

Mikko lurer fælt ka som sier Møøø oppe ved gården mens eg nyter en kopp kaffe i sola.

Det var jaggu godt å ta denne runden med instrumenter siden jeg av og til seiler på kloss hold av div. grunner, nes og ukjent farvann. Lurer på om jeg også skal ta meg en tur fra Framnes bru og mot Strandsaga, her er jeg også og roter med seilbåten.


tirsdag 16. februar 2016

Mjøsparken og Brumunddal båthavn.

Til alle som bruker båthavna og har båter der.



Her ligger noen linker dere kan titte på:

- PLANINNSYN, link her: PLANINNSYN
Gå på: UTTALELSE TIL PLANOPPSTART, grønn farge.
Gå på: PLANUTARBEIDELSE/SAKSFORBEREDELSE, rødgul farge.


- VURDERING IHT.FORSKRIFT OM KONSEKVENUTREDNING, link her: MJØSPARKEN

- DETALJREGULERING FOR HOTELL, BOLIG MM VED BÅTHAVNA , link her: MJØSPARKEN

- Kartplan (liten) link her: KARTPLAN

Videre kan du grave på :http://www.ringsaker.kommune.no/

fredag 12. februar 2016

Vinterseiling Molde-Harstad er trygt i havn. Vi er en god del erfaring rikere.

Vi ankom Harstad havn i går torsdag 11-2-2016

Noen ettertanker kommer selvsagt hva vi kunne gjort annerledes, men sikkerheta for oss selv lå i høysete denne turen. Vi tok hverandre i handa for vi dro ut fra Molde havn, var en usikker så var det dette som gjaldt.

Her er vi ankommet Harstad havn, vi brukte 11 dager på turen.
Man kunne seilt mye råere enn vi gjorde og i mye mere vær, men vi er jo "skårunger" begge to, Daniel hadde seilt noen turer før med en seilkollega i nord, jeg har seilt litt på Mjøsa så allverden med seil-erfaring hadde ingen av oss. Men jeg har jo jobbet endel på fiskebåter og gått leia noen ganger, og vært i mange stormer før.

Når man legger avgårde på en sånn tur må man bli enig med hverandre på sikkerhetsnivået ombord i skuta og de meteorologiske kunnskapene til hverandre, samt en liten fordel og kjenne til hverandres stressnivå i en faresituasjon. Fordelen med meg og Daniel att vi har flydd lange turer sammen med paraglider i mange år, her kreves det gode meteorologiske kunnskaper for og ikke havne i en storm eller lignende, noe som er livsfarlig med en paraglider.


Den kunnskapen har vi begge inn-plantet i hjernebarken vår og det hjalp oss mye med og følge med på de mest overraskende polare lavtrykk som kan komme med stormskritt nesten uten forvarsel. Vi hadde en utrolig fordel der og i tillegg ville vi ikke skade oss selv eller skuta. Kjenner nok på meg personlig att vi kunne ha gitt mere gass i flekkan, men det var ikke det som var hensikten med denne turen.

Tjeldsund bru.
Nå har jeg fått testa meg selv litt med vinter-seiling og ser att det ikke er så verst allikevel, tror Daniel også mener det samme. Hadde dette vært en ren tur og ikke en transport-etappe hadde vi nok seilt mere på bidevind(krysset på vinden). Men Daniel ville på seiltur med familien til helga og jeg ville hjem til Tove-mor.

En holme i Steigen-området i Nordland.
Norskekysten er utrulig vakker, men mange drømmer om og seile over Atlanteren. Jeg personlig seiler nok Norskekysten flere ganger før jeg har planer om og seile over Atlanteren. Min drøm er nok heller og seile til Island og Grønnland, kanskje Svalbard også selv om jeg har vært der endel med flere reketrålere opp gjennom årene. Vi får se folkens hva som hender, er fortsatt på Mjøsa.

Tusen takk for att dere har fulgt med på denne seilasen.

torsdag 11. februar 2016

Vinter-seiling - Velkommen til Nord-Norge

Da er vår vinter-seiling over, turen gikk fra Molde til Harstad i jan-feb 2016. En meget interessant tur, vi brukte 11 dager, tok ingen sjanser og monterte litt utstyr underveis. Fikk testa skuta i varierende forhold.

Mjøsa-Sailors til rors :-)

Snydde nokka steikanes ei stund.

Utrolig kastevinder i dag, meldt laber bris, men vi hadde storm i kastene.

Lødingen ankommet kl. 24 i natt og vi gikk kl. 10.00 idag torsdag 11-2-2016

Kl. 08.00 i morrest kom det en båt på sia og kakka i skroget vårt, dem var fra fiskerioppsynet. Dem trodde ikke vi hadde seilt nesten hele kysten nordover uten å tjuvfiske, men eg roet dem ned med og sa; Slapp av, eg står på B-lista.

Ja ihvertfall hadde dem kjøpt seg en rå båt, en Targa 37 med masse utstyr i tillegg. Da må vi to seil-peisan få gratulere Tommy med ny skute. To stk. volvo penta med 400 hk hk hver.,.

En herlig båt vil jeg si, rase avgårde med 40 knop på det meste og marsjer på 31,5 med et ikke så alt for stort dieselforbruk. For og sette det litt i persektiv bruker båten 4 timer fra Lødingen til Nord-Lenangen (Lyngen).

Det står ikke på plassen, lyst og trivelig oppe i salongen i tillegg god utsikt. Svære lugarer og dusj og toalett på hver av dem. Vi fikk morrakaffe og kjeks til frokost, det passet oss meget bra før jeg og Daniel hiv oss til på Sjarmøretappen.

Men millionær-gutta ville selvfølgelig komme å titte på Daniel sin båt, var bare "5 mill" i prisforskjell.
 Tror nok dem skjønte att vi ikke var ute etter farta, men å bruke naturkreftene som er miljøvennlig.

Her stikker Tommy med mannskap, tikka inn ei tekstmelding fra broderen hvor det sto; 31,5 knop marsjfart og 97 liter i timen. Takk for besøk gutter, ses etterhvert.